Ciao Bella!!

Oi oi oi.. Så lang tid, så mye som har skjedd, så lite blogging.. Jeg orker ikke engang å skrive om alt. Derfor later jeg istedet som om jeg har ekstremt korttidsminne og ikke husker detaljer fra annet enn den fantastiske klasseturen vår til Italien (som en eldre fin fin dame ville sagt).

Detaljer fra denne turen er ikke vanskelig å grave frem. Jezzezz.. blir nesten sliten av tanken på å løfte spaden. Men det må frem i lyset, muligens blir dette en såkallt "til skrekk og advarsel" type blogg. Det vil tiden vise..

Soooooo...
Det hele startet mandag 7april. Lena og meg selv var så heldig å få sitte på med Kjetil som skulle bli kjørt av Marit til Torp. Vi var vel alle enige om at vi ikke trengte å gjøre som resten av klassen, nemlig være på flyplassen 2(!!) timer før avgang. Kjetil fant frem til det gule rekkehuset mitt og jeg tok en siste sjekk om jeg hadde greid å få med meg alt, i hvertfall det viktigste som PASS (ps.frempek), bankkort og mobil.

Vi plukket deretter opp Lena som på en merksnodig måte vandret mot bilen. (Kjetil var allerede ganske stresset og syntes vi hadde litt vel dårlig tid.) Lena hadde klart å bli handikappet tidligere på dagen. Falt i trappen utenfor huset og valgte å lande på ringfingeren og det ene kneet. Dessuten måtte hun opp til pene kusine Kine og levere nøkkel. På dette tidspunktet satt Kjetil å vugget frem og tilbake for å riste av seg stresset. Han beordret Marit til å begynne å kjøre selv om Lena ikke hadde rukket å komme tilbake i bilen.

Vel vel.. Off we go! Tjoheiii, mot E18!! Yeah..

"Vil noen ha litt lim?", spør Kjetil litt random.
"Jaaaaaa, gimeg litt lim så jeg kan feste passet til hånda så jeg aldri mister det!", svarer jeg på et flåsete vis.

"PASSET!!!!!!!!!!!!!!!!" roper Kjetil! "Jeg kødder ikke engang"
Da var det ikke annet enn å bytte sjåfør siden Marit tydeligvis ikke kunne kjøre fort nok ifølge den glemsomme.
Deretter følger verdens krappeste U-sving, kveling av motor ved lyskryss, nær døden opplevelse ved en bensinpumpe og plutselig var vi hos Kjetil.

Plutselig var vi tilbake på veien til E18 og passet var ikke det eneste Kjetil hadde rasket med seg. En liten bok "SYNG OG VÆR GLAD" ble en stor hit, og muligens den motivasjonen han trengte for å sprenge alle fartsgrenser strake veien til Torp og det som gjorde at vi var ved in-check 2 minutter før de stengte. Et mirakel!

Da vi var på flyet hadde Trine Lise holdt av plasser til alle og det var en lettelse. Da ville alle sammen i det minste havne på samme side av LOSTøya hvis det skulle skje. Unntatt typiske Trine som antakeligvis ved svikt på setebeltet ville bli skutt til Alpene. Vi lagde forøvrig liste over hvem som var hvem av klassen vs Lost rollene og jeg var så heldig å bli magre Hurley. Hurra! Overlater til Lena å blogge om resten.

På flyet leste Bjørn om pupper, hasj og ett eller annet med kjeks.

Vi kom frem, leide bilder, Lena og jeg var hyper, fikk kjeft av Hassum, ble stille, fikk pryl for at vi sov. Hvor er logikken???
venezia0403venezia0415venezia0407venezia04201venezia04271

Da vi kom frem til forvirrende Venezia kom hotell-kisen som bare satt i en sofa og stirret ut i lufta hele natta og hentet oss. Vi måtte være stille som mus fordi folk sov.

Dagen etter klarte ikke de andre å vekke oss (LenaPena, Trine Lise og meg) Så utforsket ting alene en stund før vi traff Bjørn, Bente Beautiful og Trine med verdens største fotokoffert på gata. Da spiste vi og vandret enda mer rundt. Jeg skjønte overhodet ikke systemet i Venezia og overlot til alle andre å finne frem. Et virrvarr av bruer og kanaler gjorde meg ør og det var godt med en øl senere på dagen.

venezia0522venezia0489venezia0555venezia0478venezia04401venezia04391venezia04291

Plutselig var de fleste på en snurr og resten av kvelden egner seg ikke på blogg.

Dagen etter klarte vi ikke å våkne spesielt tidlig nok en gang og dermed endte vi opp med hverandre hele dagen. Trine Lise ville shoppe, fattige Lena og Christine ville ta bilder og spise crepe! (crepe er forøvrig fransk pannekake med foreksempel sjokoladesaus! mmmm) Vi vandret rundt og merkelig nok kom vi over flere steder med bilder av Richard Gere. (Bare en liten digresjon)

venezia0345venezia0333

På ettermiddagen ble kartleser og shopper Trine Lise lei. Muligens mer i ørene av vår kakkling enn i beina som hun prøvde å skylle på. Hun ville rett og slett hjem, med ferge.

venezia0367

"Ferge", sa vi. "Nei, fy of y, la oss heller ta bena fatt, sporenstreks. Det er da ikke lange veien hjem."

Trine Lise som hadde skrytt av eksepsjonell god retningsans pekte oss i "riktig retning" hjem til hotellet.
"Bare følg den store kanalen til dere er på togstasjonen, da skjønner dere hvor dere er!"

Grunnen til at vi også ville gå var for å finne et sted de solgte crepe. Vi trasket i vei, fant mange fine motiver og mye søt tagging på murveggene i de forvirrende gatene. Vi så også mange gallerier, museum, venezias kommune hus, stoooor bygning med masse gondoler stablet, en maritim stasjon (Hva enn det er?, det så uansett veldig glatt ut på gulvet) Det regnet uheldigvis hele tiden, men vi holdt motet oppe. Etter et par timer med trasking åpnet kanalen seg og ble til et hav. Båtene ble større(de hadde tilogmed biler på dekk!!!) og plutselig lå det to cruise-skip foran oss. Smågatene og kanalene ble nå byttet ut med store industriområder og typiske voldtektsbakgater. Det var også mye biler til å være Venezia og utrolig mange joggende mennesker passerte oss mer enn en gang.

venezia0380venezia0381venezia0384venezia0390venezia0391

På dette tidspunktet burde vi tatt hintet og snudd! Men nei, ikke langt igjen tenkte vi og fortsatte. Endelig så vi togskinner og ..... en motorvei????? Hæ???? Skiltene pekte mot Roma, og nå skjønte vi at vi var på alvorlig bærtur!!

Vi måtte holde motet oppe og spurte en bartemann om hvor ferga var. Han pekte, vi gikk! Det begynte å bli mørkt og redselen om at vi aldri skulle finne tilbake trengte seg på. Dessuten virket det som om ingen brydde seg om at vi ikke var tilbake. Ingen meldinger, ingen anrop. Sukk!

Da vi kom til ferga innså vi at vi var ved en slags NSB bare i Venezia. Der var det busslaster med folk og stort parkeringshus. Skummelt! Vi hoppet på en ferge vi håpet var i riktig retning og ikke til Roma, og aldri har det vært så digg å sette seg ned. Det dogget på vinduene og vi var lettere nervøse.

På dette tidspunktet hadde vi fått melding av Vegard og planen om at vi skulle late som vi med vilje hadde gått langt denne dagen funket ikke. Vegard sendte melding med riktig fergestopp og vi spurte flere italienere. Ble tilslutt venn med en gutt som geleidet oss på riktig ferge og mannen som jobbet på båten fulgte nøye med på at vi ikke gikk av feil sted.

Da ferga dunket inntil brygga på San Marcuola, nikket fergemannen med hele kroppen og vi hoppet lystig av. Vegard ringte og da var tårene et godt stykke på vei ut av øyekroken.

Vegard var på vei og vi valgte å vente inni en bitteliten telefonkiosk fremfor fergetingen med stoooort tak. Må innrømme at jeg gråt en skvett da Fredrik og Vegard henta oss. Fredrik slang ikke dritt til oss en gang. Så stusselige så vi ut.

venezia0393venezia0392venezia0396venezia0399

Nå tenker dere at dagen var over. Men.... nei! Siden hele klassen allerede hadde spist det siste måltidet sammen, måtte Lena og jeg først varme oss i dusjen (og nei, ikke samtidig!) og så ta på de fine turist Ciao Bella! t-skjortene. Så gikk vi til den nærmeste restauranten og uheldigvis var det samme restaurant vi hadde vært på kvelden før. Det var nesten stengetid og vi var vel nesten de eneste gjestene. Den mannlige staben dukket frem fra alle kriker og kroker og trodde nå vi var forelsket i dem. Det var vi IKKE!

Fredrik kom å holdt oss med selskap og vi følte oss ikke fullt så mye som objekter lenger. Plutselig titter jeg ut vinduet og hvem er klistret til ruta bare cm fra ansiktet mitt. KJETIL!!!

Jeg SKREK! og jeg mener dødshyl ala skrekkfilm type skrik. Og jeg gjentar det var ingen gjester, derfor ikke noe annet bråk enn oss og sjefen ble ganske pissed. I grunnen merkelig at ingen glass knuste og alles trommehinner fortsatt er intakt.

Etter det skjedde det ikke stort i forhold til alt det andre jeg har blogget om, så jeg håper Lena tar ansvar og blogger om resten.

5 kommentarer

Henke

14.apr.2008 kl.23:36

hvem hadde trodd....?
ar prickshard gere var stor i italia?
sært

Lena

15.apr.2008 kl.13:55

Tar ansvar.. Jeg !!??? men var det noe mer da? Hadde tilogmed glemt bartemannen

Bente

15.apr.2008 kl.22:59

Dette var morsomt ! Hva med å bli forfatter når du blir stoooor!!!

Henke

16.apr.2008 kl.00:25

eyyy ikke bli noe større nå... orker ikke tanken på å bli minstemann i familien igjen.. hælvettes lillasyster på vokseanabole steroider har tatt meg igejn! argggh

eline

16.apr.2008 kl.09:12

Morsomt! likte veldig godt det bilde der alle folka står med paraplyer!

Skriv en ny kommentar

hits